Russland

Hvorfor står vårt naboland Russland så fjernt fra oss kulturelt?

 

«Meget er forskjellig, men det er utenpå» Denne påstanden er hentet fra en populær barnesang fra 50- tallet som fremmet tanken om at forskjellen mellom kulturer er forskjeller på overflaten. Egentlig er kulturforskjellene ikke særlig viktige. Dette er en besnærende tanke, men dessverre ikke særlig holdbar. Hensikten med denne teksten er å forsøke å få fram årsaker til at skillet mellom østslavisk og vesteuropeisk kultur er så dypt.

Et sentralt trekk ved vesteuropeisk kultur er vektleggingen av individets autonomi. Av det følger ansvaret for eget liv. I forlengelsen av dette ligger den kapitalistiske ånd, «retten til å strebe etter egen lykke». Videre vektleggingen av at staten skal være uttrykk for folkets vilje. Russland er og har gjennom århundrene vært preget av politisk apati. Et russisk borgerskap har aldri fått utvikle seg.  Da Katharina på slutten av 1700- tallet ville utvikle landet i retning vesten, prøvde hun dette blant annet ved å importere protestantiske tyskere til landet. Peters moderniseringsforsøk fra slutten av 1600-tallet var ikke minst en følge av møtet med den tyske kolonien i Moskva. Jeg tror at tre viktige forhold i russisk historie må trekkes inn dersom man skal forstå forskjellen mellom øst og vest i Europa.

  • Religion

Den første russiske statsdannelsen skjer fra slutten av 800-tallet med Kiev som sentrum. Rurik- dynastiet, som grunnla Kiev-riket, forlot historien så sent som på slutten av 1500-tallet etter Ivan 4. sin død. I 988 ble riket kristnet under Vladimir den hellige. Viktig her er at kristningen skjedde fra Bysants, riket ble en del av den øst-romerske kulturen. Hvorfor er det så viktig?

– Et viktig skille mellom bysantinsk og romersk kristendom er forholdet mellom stat og kirke. I Bysants ble keiser og patriark, eller stat og kirke, sett på som to lemmer i samme legeme. Denne forståelsen ble videreført i Russland. En tilsvarende forståelse finner vi ikke i vestkirken. Denne relative uavhengigheten i vest skulle vise seg å være svært fruktbar ved at nye tanker kunne utvikle seg uten at en konservativ kirke kunne forhindre nytenkningen. Klart kom dette fram under reformasjonen da Luther sto under beskyttelse av nordtyske fyrster. En parallell til sammensmeltingen av stat og religion ser vi i den muslimske verden, hvor kulturell stagnasjon fra 1300-tallet av er et på påfallende trekk.

– Et annet skille mellom øst- og vestkirken er forholdet mellom de troende og «det verdslige» Allerede under kirkefaderen Augustin, som har hatt enorm betydning i vestkirken, finner vi utvikling av det som kalles predestinasjonslære. Destinasjonen er paradiset og forstavelsen pre- innebærer at menneskenes skjebne med hensyn til evigheten er bestemt allerede i det vi begynner det jordiske livet. Livet vårt vil vise om vi tilhører Guds utvalgte eller ikke. Denne måten å tenke på ble forsterket av reformasjonen på 1500- tallet. Klarest ble det uttrykt av tilhengerne til Jean Calvin, – kalvinistene. Gjennom å bygge opp virksomheter fikk man tegn på at man tilhørte de utvalgte. Forholdet mellom økonomisk framgang og tro er best beskrevet av Max Weber i verket «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd». En slik tankegang står fjernt fra russisk ortodoksi. Den som streber etter jordisk lykke, vender seg her bort fra Gud. Den himmelvendte eneboeren er sentral i russisk historie og litteratur. Forholdet mellom den troende og verden kommer  fram allerede i tittelen til Leo Tolstoy sin fortelling  – «Hvor mye jord trenger et menneske?» På 1990- tallet, etter Sovjetunionens sammenbrudd, ble økonomien sluppet fri. Vi så framveksten av et oligark-sjikt som tok kontroll over landets store naturressurser. Prangende rikdom og manglende vilje til å investere i bearbeidende industri kjennetegnet dette sjiktet. Videre var grensen mellom økonomisk virksomhet og kriminalitet flytende. Kontrasten mellom disse og tidligere tiders puritanske gründere i den vestlige delen av kontinentet var påfallende

 

  • Tartarherredømmet.

I 1230 angrep tatarene Kiev-riket. Riket var allerede da svekket av arvefølgestrid. Makten i riket var allerede spredd ut til de ulike fyrstedømmene. Senere skulle Moskva stå fram som det nye sentrumet. Byen Kiev ble erobret og ødelagt av tatarene i 1240. Det som hadde vært Europas nest største by, klarte ikke å reise seg helt før på 1800-tallet. Tatarene hersket over mesteparten av Russland fram til 1480, da de måtte trekke seg nedover Volga til områder ved Kazan. Fortsatt finner vi deres etterkommere ved nedre Volga og på Krim.

Som følge av erobringene ble Russland isolert fra det øvrige Europa. Renessansens og opplysningstidens ideer om sekularitet og humanisme, som markerte overgangen fra middelalder til moderne tid, nådde ikke inn i området. De russiske fyrstedømmene besto under tatarherredømmet, men fyrstene måtte betale stor tributt til tatarene, som var organisert i khanater. Styret var usedvanlig hardt. Klesplagget kaftan skal være en arv fra mongolene i Russland. Det var nok også despotiet som statsform. Ivan 4 (den grusomme) og Josef Stalin sto i en etablert tradisjon.

 

  • Livegenskapet

Fra midten av 1600-tallet, etter at Romanov-dynastiet hadde etablert seg i Moskva-riket, utviklet livegenskapet seg i det russiske kjerneområdet. Dette innebar at bøndene i stadig sterkere grad ble underlagt godseierne. Kirken og tsarfamilien var store godseiere. Ved siden av å måtte levere landbruksprodukter og utføre arbeid på godset, ble bøndene også underlagt godseiernes rettsutøving. Godseiernes grep om bøndene ble ytterligere styrket under Peter den store og hans etterfølgere på 1700-tallet. Bøndene ble også gjenstand for kjøp og salg. I hovedsak var det landsbyer med tilhørende bønder som ble solgt, men det skjedde også at individer ble solgt uavhengig av land. Livegenskapet ble med rette sammenliknet med slaveri. Først i 1861 ble livegenskapet opphevet, men landsbyene kom da i et gjeldsforhold til sine tidligere eiere. Dette gjorde at opphevingen i liten grad førte til etableringen av en mobil arbeiderklasse, noe som ville vært en forutsetning for omfattende industrialisering. At en vesentlig del av Russlands befolkning levde i tilnærmet slaveri inntil for få generasjoner siden, blir ofte forklart som en av årsakene til den politiske apatien i landet. Slaveri er ikke en tilstand som stimulerer til personlig autonomi. Og slavesinn er ikke noe som forsvinner ved at institusjonen slaveri forsvinner.

 

De tre faktorene ovenfor er ikke hele forklaringen på forskjellen mellom øst og vest i Europa. Russlands beliggenhet, med vanskelig tilgang til havet, var en viktig årsak til at landet ble parkert da Atlanterhavet ble tatt i bruk som handelsvei fra 1500- tallet. Men på samme måte som et menneske aldri blir kvitt barndommen sin, er det vanskelig for et land å bli kvitt historien sin. Jeg tror at de tre forholdene som er nevnt ovenfor må med når man skal forsøke seg på det som visstnok er umulig, – nemlig å forstå Russland.

Dette innlegget ble publisert i Områdeinformasjon. Bokmerk permalenken.