Hviterussland

Hviterussland.

Til tross for at Hviterussland, en stat med rundt 10 millioner innbyggere, ligger sentralt til på de europeiske kontinentet, er staten en hvit flekk på kartet for fleste vesteuropeere.   Alexander Lukasjenko, landets president, blir ofte karakterisert som verdensdelens siste

Lukasjenko

diktator. Når dette skrives er han framme i mediene fordi han bagatelliserer den pågående pandemien. Middelet mot den skal ifølge ham være vodka og sauna. Men Lukasjenko var lenge en ganske populær president. Hans prosjekt har vært en «re-sovjetisering» av landet, kulturelt og økonomisk Den nasjonale opposisjonen, som hadde stor innflytelse etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, har gått fra nederlag til nederlag, og har langt på vei resignert. Dette skyldes ikke bare undertrykking fra det sittende regimet. Hensikten med denne teksten er å forsøke å få fram hva i områdets historie som gjør at den politiske situasjonen nå skiller seg fra den i nabolandet Ukraina.

Russland, Ukraina og Hviterussland er de tre østslaviske statene i Europa. De har språk som likner på hverandre, og de er ortodokse land. Deres felles utgangspunkt er den første øst-slaviske staten Kiev Rus, som var en organisering av fyrstedømmer rundt Kiev fra slutten av 800-tallet fram til slutten av 1200 tallet. Undergangen var en følge av indre stridigheter mellom fyrstene og mongolinvasjonen. Moskva skulle bli sentrum i den neste østslaviske staten.

Fyrstedømmet Polotsk hadde lenge vært en maktfaktor innen Kiev Rus, og etter oppløsingen av denne kom Polotsk til å bli en del av det framvoksende storfyrstedømmet Litauen. Dette skjedde i 1307. Polotsk omfattet byene Polotsk, Minsk og Vitebsk, og strakk seg over sentrale deler av det nåværende Hviterussland. Hviterussisk ble kansellispråket i storfyrstedømmet, og middelalderen regnes blant hviterussiske nasjonalister som gullalderen for hviterussisk kultur.

I 1315 oppstår en personalunion mellom Litauen og Polen ved at polsk dronning gifter seg med litauisk storfyrste, men storfyrstedømmet består som selvstendig stat. Dette skal endre seg i 1569 gjennom etableringen av den polsk-litauiske adelsrepublikken. Dette var den største staten i det daværende Europa, og strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. En sterk polonisering av de litauiske områdene setter inn. Dette symboliseres av en kirkeunion mellom enkelte ortodokse biskoper og den romersk-katolske kirke. Den unierte kirken oppstår. I 1697 avløser polsk hviterussisk som kansellispråk i storfyrstedømmet.

Årene 1654 til 1656 kalles gjerne «den blodige syndefloden» i hviterussisk historie. Russland okkuperte da deler av adelsrepublikken, og omkring halvparten av den hviterussiske befolkningen døde som følge av denne.

Adelsrepublikken var en svak konstruksjon. Fortsatt er «polsk riksdag» et begrep som brukes for politisk kaos. Fra 1772 blir Polen delt mellom europeiske stormakter, og de østlige delene, som omfattet de hviterussiske områdene, tilfaller Russland.

De hviterussiske delene av Russland ble styrt som provinser fra St. Petersburg. Kampen mot poloniseringen var viktig for de nye herskerne, og   den unierte kirken ble forbudt. Det ble også hviterussiske dialekter og bruk av latinsk alfabet. Tidlig i denne perioden kom St. Petersburg til å tvangsbosette rikets jødiske befolkning i de erobrede områdene. Jødene kom til å bli en stor del av befolkningen der. I 1887 utgjorde den 52 % av befolkningen i Minsk. Mot slutten av 1800-tallet oppsto nasjonale bevegelser blant de ikke-russiske folkene innenfor det russiske imperiet, som gjerne ble betegnet som et «folke-fengsel». En slik bevegelse var svak innenfor de hviterussiske områdene. En av grunnene til dette var at hviterusserne i stor grad utgjorde bondebefolkningen innen områdene. De manglet det byborgerskapet som dannet grunnlaget for nasjonsbygging i andre områder. Landsbyen var deres ramme.

Første verdenskrig fikk store følger for hviterusserne. I 1918, etter at det revolusjonære Russland hadde sluttet fred med Tyskland i den hviterussiske byen Brest Litovsk, ble «Den hviterussiske folkerepublikken» utropt under tysk besettelse. Det er første gang man kan tale om en hviterussisk statsdannelse. 1. januar 1919, etter at Tyskland har tapt krigen, ble «Den sosialistiske hviterussiske sovjetrepublikken» proklamert. Fra 1919 til 1921 var Polen og Sovjetunionen i krig med hverandre, og etter fredsforhandlinger i 1921, tilfaller de vestlige delene av det nåværende Hviterussland Polen. I første del av 20- årene opplever befolkningen oppblomstring av hviterussisk kultur som ledd i Lenins nasjonalitetspolitikk, men under Stalin kom dette til å endre seg. Fra 1929 til 1941 blir store deler av den hviterussiske eliten utryddet.

Som følge av Ribbentrop- Molotov- avtalen blir de områdene av Hviterussland som Polen fikk i 1921, overført til sovjetrepublikken Hviterussland.

I juli 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen, og hele Hviterussland var okkupert fram til 1944. Irregulære styrker, såkalte partisaner, -rundt 300 000 personer, kjempet mot okkupantene. Tyskerne svarte med nedbrenning av landsbyer og massakrer mot befolkningen. Hviterussland ble den sovjetrepublikken som kom til å lide de største tapene under verdenskrigen, og rundt 2 millioner mennesker ble drept. Nesten hele den jødiske befolkningen ble utryddet.

I etterkrigstiden skjedde det store endringer i det hviterussiske samfunnet. En rask industrialisering fant sted. I flere år var republikken den innen USSR med høyest BNP. Hviterusserne gikk fra å være et landsby- folk til å bli bymennesker. I byene var russisk språket som ble talt. Hviterussisk overlevde i enkelte av landsbyene, men russisk ble symbolet på sosial mobilitet. I dag er det svært få hviterussere som behersker det nasjonale språket. Flere hviterussere kom til å inneha framtredende posisjoner innen Sovjetunionen. Blant disse var den mangeårige utenriksministeren Andrej Gromyko.

31/12 1991 blir Sovjetunionen erklært oppløst, og allerede i august samme år hadde Hviterussland erklært sin uavhengighet. Året før hadde hviterussisk fått status som eneste offisielle språk i den hviterussiske sovjetrepublikken. Mye tydet på at Hviterussland skulle bevege seg politisk i retning Vest- Europa og EU slik som det mektige nabolandet Polen. Til det hadde landet flere forutsetninger som en høyt utdannet befolkning og en utviklet industri. Men dette skjedde ikke. I 1994 vant Aleksander Lukasjenko det første og til nå eneste rettferdige presidentvalget i landet med klar margin ovenfor den nasjonalkonservative kandidaten som sto for vestvending og demokratisering. Lukasjenkos hovedparole ved valget var å bekjempe den økende korrupsjonen.

Ved hjelp av folkeavstemninger klarte presidenten å reversere den politiske utviklingen i landet, og skapte således det som er blitt karakterisert som den siste sovjetrepublikken. I 1995 ble det vedtatt å endre statssymbolene til lett modifiserte versjoner av de sovjetiske,

Lukasjenko

og russisk fikk status som likestilt språk i landet. I 1996 ble det vedtatt gjennom folkeavstemning at presidentmakten skulle styrkes og parlamentet svekkes. Videre ble en rekke opposisjonelle aviser forbudt.

Lukasjenko sitter fortsatt som president (juli 2020). Presidentvalgene etter 1994 har vært preget av massiv undertrykking av opposisjonen, men det er samtidig klart at presidenten fram til nå har hatt støtte i store deler av befolkningen. Opposisjonen har framstått som splittet og marginalisert. Årsakene til dette kan blant annet være:

  • Nasjonal bevissthet står svakt i landet. Kulturen er, i motsetning til i de baltiske landene og i Polen, svært lik den russiske. Russifiseringen av landet ble hardt fremmet under først Stalin og deretter Krutsjov.
  • Som nevnt tidligere opplevde landet sterk økonomisk vekst i etterkrigstiden. Veien fram mot oppløsningen av Sovjetunionen som tok til under Gorbatsjov med de liberale slagordene Glasnost og Perestroika framsto i Hviterussland som en vei preget av økonomisk kaos og sosial nedtur.
  • Hviterussisk historie har vært preget av uro og konflikter. Andre verdenskrig, som rammet landet hardere enn noen andre områder i Europa, er en viktig del av den kollektive bevisstheten. Dette gir muligheter for en president som spiller på kontinuitet og stabilitet.

I august 2020 skal det på nytt være presidentvalg i Hviterussland. Meningsmålinger tyder nå på at Lukasjenkos periode kan gå mot slutten.  Viktor Babariko, en tidligere sjef for en bank med russiske eiere, har stått fram som den sterkeste motkandidaten. Babariko symbolisere at deler av eliten i Hviterussland vender seg bort fra den sittende presidenten. Men i juni ble han fengslet anklaget for korrupsjon. Lukasjenko fornekter seg ikke. Men den sittende presidenten er sterkt svekket, ikke minst på grunn av sin absurde takling av Corona-pandemien.

Dette innlegget ble publisert i Områdeinformasjon. Bokmerk permalenken.